Er dette gal manns verk? Eller prøver han egentlig bare å holde det han har lovet velgerne: «to Make America Great Again»? Er Trump i ferd med å ødelegge verdensøkonomien? Eller prøver han å redde Vesten fra seg selv? Ligger det en velbegrunnet plan bak? Eller er det bare noe Trump har klekket ut på egen hånd?
Trump-administrasjonen utfordrer etablerte sannheter i klassisk økonomisk teori, så vel som skikk og bruk i internasjonalt diplomati. Trump slår både til høyre og venstre, og angriper bokstavelig talt både i øst og i vest.
Demokratene og opposisjonen i USA, de politiske elitene i Vesten, inkludert narrativstyrte vestlige hovedstrømmedier og Wall Street, er alle klare: Mannen med det oransje håret opptrer mer som en militærdiktator i en bananrepublikk enn som forventet av en amerikansk president. Han styrer etter innfallsmetoden og misbruker presidentmakten. Han overlater Europa til seg selv og Ukraina til russerne, og er i ferd med å rive verdensøkonomien i fillebiter.
Narrativet er klart. Og Trump utfordrer det meste: den internasjonale liberale rettsorden, det globale handelssystemet, det euro-atlantiske sikkerhetsfellesskapet, så vel som innvandringspolitikken, identitetspolitikken og klimagalskapen til de etablerte elitene.
Han utfordrer alt det de står for, inkludert deres privilegier og deres monopol på å sette agenda, bestemme spillereglene og å avgjøre hva som er rett og galt. Ikke rart de blir sinte. All sosial endring innebærer frustrasjon, friksjon og motstand. Særlig når det skjer brått og brutalt, som det paradigmeskiftet vi nå er vitne til i internasjonal politikk og økonomi.
Selverkjennelsen og virkelighetsforståelsen for den dype krisen våre politiske ledere selv har brakt Vesten inn i, er fortsatt totalt fraværende i Europa og i Norge.
Venstresiden skjønner ikke at det er arbeiderklassen, middelklassen og den jevne amerikaners interesser Trump representerer. Finanseliten biter negler og liker ikke uforutsigbarheten. De skjønner ikke sammenhengen mellom statens finanser og statens sikkerhet, og at statens langsiktige sikkerhet til syvende og sist må komme foran deres lommebok.
Flertallet av de amerikanske velgerne har forstått at Trump ikke jobber kortsiktig for Wall Street, men langsiktig for Main Street.
De gir bengen i klassisk økonomisk teori. De gir bengen i den såkalt liberale verdensorden. De gir bengen i etablert diplomatisk kutyme. Men de gir ikke bengen i arbeidsplassene sine. De gir ikke bengen i bensinprisen og prisen på mat hos Walmart. Og de gir ikke bengen i at sønnene og døtrene deres rutinemessig blir drept av fentanyl og i kriger i land de knapt kjenner navnet på.
Det er den stille majoritet som snakker gjennom Trump. Det er dem han rapporterer tilbake til. Det er deres politiske mandat han forvalter. Det er ikke mindre enn et opprør, nærmest en revolusjon vi er vitne til, hvis konsekvenser når langt ut over USAs grenser og hvis
end game ennå ikke er gitt. Mye står på spill. Dette har de ventet på i mange år.
Folk flest på denne siden av Atlanteren forstår imidlertid verken bakgrunnen for Trumps støtte eller rasjonalet for Trump-administrasjonens politikk.
Det er ikke så rart. Informasjonsformidlingen filtreres gjennom narrativstyrte liberale medier fullstendig uten kontekst og kontradiksjon, først i liberale medier i USA, for deretter å bli kopiert og klippet inn i ekkokammeret i norske medier. Det er ikke deres skyld, men den jevne velger i Norge skjønner rett og slett ikke hva som foregår i USA.
Hva er rasjonalet for tolltariff-utspillet og Trump-administrasjonens oppgjør med EU og det internasjonale handelssystemet? Hva er grunnen til kritikken av de europeiske NATO-landene og deres pådriv for å fortsette krigen i Ukraina? Hvorfor har han definert Kina som Vestens største trussel? Er det noe han har klekket ut på egen hånd, eller har det en mer grunnleggende økonomisk og geopolitisk begrunnelse?
Det dreier seg om sikkerhet, og det dreier seg om økonomi.
Handelspolitisk ønsker USA å reparere et handelssystem som er kommet i ulage og i USAs disfavør. Sikkerhetspolitisk ønsker USA en jevnere byrdefordeling når det gjelder forsvarsutgiftene, og at de europeiske NATO-landene tar sin del av kostnadene knyttet til sin egen sikkerhet.
Ikke bare fordi det er rett og rimelig og at det nå belaster det amerikanske statsbudsjettet mer enn det burde. Men først og fremst fordi USA må kraftsamle sine ressurser for å stå imot Kinas åpenbart ekspansjonistiske ambisjoner, finansiert ved deres kyniske utnytting og undergraving av WTO og GATT-systemet.
Drevet frem av en blanding av klassisk økonomisk teori om komparative fortrinn og internasjonalt varebytte, keynesiansk etterspørselsdrevet økonomisk tenkning og amerikanske egeninteresse for å skape marked for amerikanske varer og for å demme opp for sovjetisk innflytelse, tok USA rett etter andre verdenskrig initiativ til å etablere Marshall-hjelpen og Bretton Woods-organisasjonene (IMF og Verdensbanken) samt GATT (General Agreement for Tariffs and Trade).
Dette handelsregimet har fremmet økonomisk vekst globalt etter krigen. Men det har samtidig funnet sted en gradvis, systematisk og delvis villet uthuling av det frihandelsregimet som det opprinnelig ble lagt opp til. I henhold til WTO er USA i dag det landet som har de laveste tollsatsene i verden, mens en rekke andre land, inklusive EU og særlig Kina og flere u-land, skjermer seg bak høye tollmurer og en rekke andre handelsvridende ordninger.
Med etableringen av EU, som startet med Det europeiske kull- og stålfellesskapet (1951) og Romatraktaten (1957), ble det skapt et indre marked med frihandel mellom medlemslandene. Samtidig beskyttet EU sitt hjemmemarked mot ekstern konkurranse gjennom tollmurer, subsidier og tekniske og regulatoriske handelshindringer.
Handelspolitisk var og er EU først og fremst en tollunion. Dette har gått spesielt ut over USA. Importtollen på europeiske biler til USA har vært på 2,5 %, mens den er fire ganger så høy på importen av amerikanske biler til EU, bare for å nevne ett eksempel.
Og siden 1960-tallet er det gjort spesielle unntak i GATT og WTO for u-landene, som fikk opprettholde høye tollsatser, valutakontroll og andre handelshindringer for å skjerme egen økonomi i utviklingsfasen. Dette var en bevisst politikk for å bidra til økonomisk vekst og stabilitet i utviklingslandene, men utnyttes fortsatt i stort omfang av de nye fremvoksende økonomiene og BRICS-landene i det globale sør, bl.a. på USAs bekostning.
Kina har trukket dette lenger enn noen andre. Kinas inntreden i WTO i 2001 har vært en historisk suksess for Kina og for frihandel, da det integrerte en femtedel av verdens befolkning i det globale handelssystemet. Kina har imidlertid utnyttet og undergravd WTO og GATT-regelverket systematisk gjennom diskriminerende tollsatser, utstrakt bruk av statlige subsidier, devalueringer og valutamanipulasjon, kopiering og tyveri av teknologi og knowhow og ved importrestriksjoner og andre tiltak for å skjerme og favorisere egen økonomi.
Kinas diskriminerende praksis og en manglende håndheving fra WTOs side pga. konsensusbasert beslutningstagning, har gjort det så å si umulig å gjøre noe med dette. GATT/WTO ble laget for en annen tid, med færre globale aktører og mindre komplekse økonomier. Systemet fungerer ikke lenger som opprinnelig tenkt. Og det er i stor grad USA, den opprinnelige initiativtakeren til Bretton Woods-systemet, som er blitt sittende igjen med svarteper.
Det Trump-administrasjonen nå gjør, er å ta et oppgjør med et handelspolitsk regime som for lengst er utdatert. Det er et oppgjør med de etablerte politiske elitenes globaliseringspolitikk. Og det er et forsøk på å revitalisere intensjonene fra Bretton Woods, men utenfor Bretton Woods-systemet.
Det er et oppgjør med den proteksjonistiske politikken til EU, Kina og de øvrige BRICS-landene. Det er et oppgjør med valutapolitikken og dollaren som reservevaltua, noe som har bidratt til å svekke USAs konkurranseevne. Og det er et oppgjør for å demme opp for Kinas tiltakende ekspansjonisme, på samme måte som USA prøvde å demme opp for Russlands innflytelse etter andre verdenskrig.
Dette har det vært umulig å få til innenfor det etablerte Bretton-Woods-systemet. Det er på samme måte som FN-systemet etter hvert blitt dominert av de mange nye medlemslandene fra det globale sør. De er ikke interessert i å endre dette. Dét er bakgrunnen for at Trump-administrasjonen nå spiller hardball med tolltariffene. USA har rett og slett vært nødt til å sette hardt mot hardt for å tvinge EU, Kina, BRICS-landene og de øvrige landene i sør til forhandlingsbordet.
For noe måtte gjøres. Den amerikanske statsgjelden er økt til svimlende 36.200 milliarder dollar i 2024/25. Med 130–135 % av BNP er gjeldsgraden firedoblet siden 1970. USA er blitt et av landene med høyest gjeldsgrad i OECD. Gjelden er 20 ganger større enn verdien av det norske oljefondet. Samtidig er en stor del av den, 22,9 %, på utenlandske hender, noe som øker USAs sårbarhet ytterligere.
Og som en følge av at Kina og flere andre land devaluerer og driver med valutamanipulasjon, mens dollaren fungerer som en overvurdert global reservevaluta, er USAs konkurranseevne ytterligere svekket. Resultatet av globaliseringspolitikken og den sterke dollaren er en massiv nedlegging av fabrikker over hele landet og en sterk reduksjon i antall sysselsatte i industrien. Det betyr stadig flere som går på trygd og stadig flere på opioider. Det har ført til forfall, dårlig vedlikeholdt infrastruktur og økte offentlige utgifter.
Trump-administrasjonens handelspolitiske og sikkerhetspolitiske mål er således både rasjonelle og åpenbare:
- Harmonisere og helst fjerne diskriminerende tollsatser.
- Iverksette tariffer og straffetiltak for å kompensere for andre lands valutamanipulering og devalueringer.
- Innføre skattelettelser og andre ordninger for å stimulere investeringer og få industrien tilbake til USA.
- Redusere offentlige utgifter for å redusere underskuddet.
- Sørge for at de europeiske NATO-landene tar sin rettmessige del av forsvarsutgiftene.
- Avslutte krigen i Ukraina, normalisere forholdet til Russland og kraftsamle de militære og økonomiske ressursene i forhold til Kina.
- Sikre nasjonal kontroll og nødvendig tilgang til energi, strategisk viktige råvarer og mineraler.
Når Trump nå utfordrer den liberale verdensorden, Bretton Woods, EU, NATO og Kina samtidig, er det ikke resultat av én gal manns ville planer. Det er et resultat av geopolitiske endringer og at det internasjonale handelssystemet er kommet i total ubalanse. Og det er veloverveide og nøye uttenkte strategier og planer Trump-administrasjonen nå iverksetter.
Trump har et klart demokratisk mandat. Han ivaretar folkeflertallets og landets langsiktige interesser, slik ethvert statsoverhode i et demokrati skal gjøre. Det blir gjort etter en nøye gjennomtenkt plan, utarbeidet av noen av landets skarpeste hoder. Tiltakene er kontroversielle og medfører friksjon. Globaliseringspolitikken utfordres. Men dette er ren realpolitikk for å ivareta landets overordnede interesser.
Trump er verken gal eller genial. Han gjør bare det som må gjøres. Han fremstår til tider som en militærdiktator i en bananrepublikk, men gjør bare det tidligere amerikanske presidenter burde gjort for lenge siden.
Det er på tide at vi på denne siden av Atlanteren skjønner det og reverserer globaliseringspolitikken, før det er for sent.
