Martin Sandbu er en norsk journalist og forfatter og fast spaltist i Aftenposten. «Han har studert ved Oxford og Harvard og har doktorgrad i politisk økonomi. Han har vært rådgiver for regjeringer og NGO-er i ressursutnyttelse og utvikling. Siden 2008 har han vært kommentator om europeisk økonomi i Financial Times.»
Sandbu har sin CV i orden, særlig til journalist å være. Det er imidlertid åpenbart ingen garanti for edruelig og saklig journalistikk.
Han er fast spaltist for Aftenposten og formidler den lettvinte nytalen til den narrativstyrte pressen, uten kontekst og uten kontradiksjon. Sandbu er EU-tilhenger, globalist og neoliberalist på sin hals.
Dette kan det være nyttig å ta med seg om du leser hans artikkel i Aftenposten 14.7. om «Fem økonomiske kriger vi forstår mindre av enn vi burde», men som åpenbart Sandbu, i sin utilslørte arroganse, åpenbart mener å forstå bedre enn oss andre.
Den første er «Putins energikrig mot Europa». Ifølge Sandbu var det pga. Putins energikrig vi fikk «de høye gassprisene som gjorde at Europa – også Sør-Norge – fikk rekorddyr kraft.»
Det må være lenge siden Sandbu har vært i Norge, for dét er en påstand som er klart i strid med faktum.
Elektrisitetsprisen begynte å stige lenge før Putin invaderte Ukraina. Det er veldokumentert, bl.a. i professor Øystein Norengs bok Kraften, Makten og Pengene. Økningen i strømprisen var et resultat av bevisst politikk, lagt til rette av flere norske regjeringer over lang tid, som en følge av EØS-tilpasningen, ACER-avtalen og overføringskablene til Tyskland og England.
Den virkelige fortellingen er at Ap, Høyre og FrP har overlatt kontrollen over den norske vannkraften til EU. Det har ført til at norske husholdninger og norsk kraftkrevende industri er blitt ranet for billig strøm til fordel for strømprodusentene og utenlandske fond og tyske kommuner.
Det skandaløse er at knefallet for EU og ranet av befolkningen aldri har vært gjenstand verken for offentlig debatt eller forsvarlig parlamentarisk behandling. Dét er grunnleggende udemokratisk, men er etter hvert blitt et kjent faktum selv blant politikere som har vært ansvarlig for strømranet.
Det bare passer ikke i fortellingen om EU, globaliseringen og overnasjonale løsningers fortreffelighet.
Den andre krigen er, ifølge Sandbu, «kampen om Russlands økonomiske krigsevne». Han sikter her til Vestens økonomiske sanksjoner. På nytt trekker Sandbu en konklusjon som ikke understøttes av fakta. Han mener at russisk økonomi nå er presset til bristepunktet, og at Norge bare «passivt og med forbehold» har sluttet seg til EUs sanksjonspakker.
Det har han dårlig dekning for å si. Russland er på fremmarsj på alle fronter i Ukraina. Det har lenge vært klart at Ukraina og Vesten ikke kan vinne krigen militært. Det som har skjedd når det gjelder handelskrigen, er at Russland, som er rikt på råvarer, har fått sin økonomi på krigsfot og erstattet den dyre importen av ferdigvarer fra EU med egenproduserte ferdigvarer. Russland har dermed styrket sin handelsbalanse.
Råvarefattige EU har på sin side mistet et verdifullt eksportmarked for ferdigvarer og samtidig økt sin energiavhengighet som følge av en hodeløs energi- og klimapolitikk. Det er økonomisk nedgangstid i EU. De europeiske NATO-landene har dessuten lite å stille opp med militært, etter å ha avviklet egen forsvarsevne siden 1990.
De økonomiske sanksjonene rammer et sårbart og råvareavhengig EU vel så hardt som Russland.
Den tredje krigen, ifølge Sandbu, er «kampen om Ukrainas økonomiske krigsevne.» Han mener at vi gir for lite. Han påpeker at Norge gir «mindre i forhold til evnen enn våre nordiske og baltiske naboer» og at vi «inngår i en felles vestlig unnfallenhet.»
Heller ikke dét er riktig. Norge har forpliktet seg til å gi totalt 205 milliarder kroner frem til 2030 gjennom Nansen-programmet. Norge er den fjerde største giveren av militær støtte til Ukraina i absolutte beløp, etter USA, Tyskland og Storbritannia. I tillegg har vi tatt imot over 72.000 flyktninger fra Ukraina, over dobbelt så mange som Sverige og Danmark.
At ukrainerne heller vil til Norge, skyldes NAV og de generøse norske velferdsordningene. Men dette koster norske skattebetalere dyrt, for mange av de ukrainske flyktningene er ikke arbeidsdyktige og har lav arbeidsdeltakelse. Og de ønsker ikke å vende tilbake igjen til Ukraina.
Sandbu nevner ikke med et ord at vi på denne måten bidrar til å holde i gang en krig som det i over to år har vært klart at Ukraina ikke kan vinne med de enorme menneskelige lidelsene og faren for ytterligere eskalering som dette innebærer.
Her er det globalistenes paradoksale nytale som taler, om at mer våpen og mer krig er veien til fred.
Den fjerde krigen, som vi ifølge Sandbu forstår mindre av enn vi burde, men som Sandbu antakelig mener å forstå, er «kampen om det kommende globale digitale pengesystemet».
Det kan nok hende at vi ikke forstår så mye av det enda. Men Sandbu gjør ikke mye for å opplyse oss. Vi blir ikke særlig klokere av å høre det vi visste fra før om at «Trump stiller seg bak såkalte stablecoins», og at «EU er like ved å innføre en offentlig digital euro».
Relevant kontekst og viktige spørsmål knyttet til overvåking, individets frihet og truslene mot personvern og demokratisk kontroll ved innføringen av EUs digitale valuta nevnes ikke.
Til sist trekker Sandbu inn «Krigen om data». Her har han omsider et poeng, om han ikke har det når det gjelder strømpriskrisen i Norge, energikrisen i Europa og krigen i Ukraina. Elektroniske brikker i kinesiske produkter kan sende data og styre millioner av elektroniske enheter fra overvåkingskameraer til gassturbiner over hele verden.
Det er noe som har vært kjent lenge, men som norske sikkerhetsmyndigheter og norske politikere har ignorert like lenge. Konklusjonen på dette området, som på de andre, er hvor viktig det er, særlig i krise og krig, å beskytte seg mot globaliseringen.
Vi må ha kontroll over vår egen samfunnsmessige infrastruktur. Vi må sikre adekvat selvforsyning av kritiske innsatsfaktorer som korn, medisiner og medisinsk utstyr. Vi må ha nasjonal kontroll over egne naturressurser, særlig energi som elektrisitet, gass og olje. Og vi må gjenoppbygge den nasjonale forsvarsevnen raskest mulig for å redusere faren for overgrep fra stormaktene. Lenge har lykken vært bedre enn forstanden!
Og ikke minst, men kanskje aller mest, er det om å gjøre å få rensket opp i den narrativstyrte journalistikken, slik at velgerne kan gjøre opplyste valg og ikke må gå til valgurnene basert på ensidig propaganda og desinformasjon.
Artikkelen ble først publisert på Document.no 23.7.2025.